You can be the greatest. You can be the best!

Overskriften er en linje fra en fin sang, men også noe jeg som lærer prøver å fortelle elevene mine. For det er sånn i Norge. Man kan bli akkurat hva man vil, om man bare legger nok innsats i det. 

Men, selv om det er sånn og det også var sånn da jeg var yngre, så er det mye jeg skulle ønske jeg var flinkere til. 

Jeg skulle gjerne ønske at jeg var flink til å synge og danse. Min største drøm som tenåring var å bli popstjerne, til tross for at jeg ikke eide et snev av sangtalent. Jeg sang i kor som 7-8 åring, og fikk beskjed av dirigenten at jeg hadde en fin stemme, og jeg tviholdt på den kommentaren da jeg som 13 åring sendte inn en kassett, sammen med en venninne, til et plateselskap. Vi hørte selvfølgelig ingenting fra dem, og jeg klandrer ingen for det. Alle som har tatt seg selv opp på kassett vet hvor grusomt det høres ut. Og det ble med det ene forsøket, og som den store forelskelsen til Backstreet Boys døde, så døde også våre popstjernedrømmer. 

Når det gjelder dansingen så har jeg prøvd meg på dette også, i en liten skala. Jeg hadde ei bestevenninne som var en flink danser, og hun danset både klassisk ballett og jazzballet, som det da het. Hun lærte seg alltid noen danser som hun prøvde så godt som mulig å videreføre til meg, og vi danset disse dansene på skoleavslutninger og andre arrangementer. Og jeg kan fortsatt huske en kommentar fra min far: "Man kan se at Maren har danset litt mer...", og det skulle jo bare mangle siden hun tross alt hadde dette som en hobby, men for en tenåring med stor tro på egne ferdigheter, så traff den godt og det er vel derfor jeg fortsatt husker det. 

Dansekarrièren ble lagt på is etter 10.klasseavslutningen, og jeg har ikke beveget meg ut på et dansegulv siden. Til dels fordi jeg svært sjelden er på fest, og til dels fordi jeg ikke tør å slippe meg løs. Og det er virkelig noe jeg er lei meg for, fordi jeg tror den evnen er viktig å ha. Evnen til å tørre og drite seg ut. 

Det må være et snev av rytme i genene mine, så det er ikke der det stopper, jeg har tilogmed en niese som for to uker siden var med på å ta NM-gull i Cheerdance Hip Hop *stolt tante*. Så et sted må det ligge noen danserytmer og ulme i denne kroppen også. Nå skal det sies at min søster også hadde et talent innenfor musikk da hun var yngre. Så det skjedde nok noe i fordelingen av de gode genene; hun fikk rytme og store pupper, mens jeg fikk høyden og mer praktiske pupper!(vel, 168 cm på strømpelesten kan kanskje ikke sies å "få høyden", men, jeg er nå høyere enn søstera mi..) 

Jeg skal absolutt ikke klage på at jeg ikke har noen gode egenskaper, for jeg har alltid spilt håndball uten å ha vært fast ansatt på benken, og jeg var ganske god(om jeg må si det selv) i sprangridning da jeg var yngre. Men også der så har manglende selvtillit stoppet meg. Jeg ble en gang tatt ut på et kretslag i sprang, men frika helt ut og sa at jeg heller ville satse på håndballen. Snakk om å få kalde føtter! Så jeg slutta tvert...og håndballen, som skulle satses på, ble lagt på hylla et halvt år etterpå. Håndballen har jeg heldigvis tatt opp igjen, men det toget hva gjaldt satsing har nok gått for et halvt årtusen siden. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil frem til med dette, men tror kanskje at moralen er noe sånt som at; Ja, man kan få til alt man vil her i verden, men det krever enormt mye av deg selv. Jeg har sikkert evnene til å rocke dansegulvet på byen med de heftigste "dancemoves'ene", men kommer aldri til å ta sjansen. 

Den dagen jeg får barn selv så skal disse bli oppmuntret til å ha trua på seg selv, for evnen til å mestre er alltid til stede, man må bare være villig til å ta sjansen. 

weheartit.com